Kollaps av det generelle

Det faller seg naturlig å ha et lite øyeblikk med ettertanke nå som sommerferien endelig er her. En stund er man så fokusert på de umiddelbare prøvelser at tunnellsynet blir et faktum. Hver gang jeg begynner å kjenne litt på følelsene mine hvor ståstedet er mer preget av å være etter noe enn før så dukker det opp nye ting. Både fordi det går en stund mellom hver gang og fordi hendelsene alltid endrer meg. Og da sitter jeg plutselig der mens jeg obduserer et helt år og skal vurdere om jeg er på riktig eller feil kurs og hva som skal gjøres fremover. Skal man spise biff må en hellig ku slaktes nå og da. Det er en blodig, men nødvendig affære.

Det som bekymrer meg mest er at jeg er i ferd med å bli en realist. Det er noe kvelende ved å lære et fagfelt som er både vanskelig og abstrakt og man kanskje ikke er flink nok til, men først og fremst minnes man på alt man nå ikke kommer til bli. For tre år siden var det en haug med tanker om mulige veivalg som preget oss, men nå er valget for min del tatt. For jeg mistenker at jeg kommer til å fullføre det påbegynte også denne gangen. Jeg har valgt en disiplin som det heter, et dekkende navn på noe som krever mye av meg og jammen beholder det ikke mesteparten. Et mangfold av potensial kollapser til ett enkelt fagfelt som puttes over alle de andre. Melankolsk som det kan høres ut så er det fullstendig nødvendig så lenge man er fanget i en kropp med en bestemt utvikling ettersom tiden går. Så får det bare være at man ikke engang blir voldsomt flink i dette feltet!

Menneskesynet mitt blir mørkere av dette. Det er vrient å mene godt om mennesker som tror på alskens tull som direkte strider mot ting jeg har teoretisk bakgrunn i og det er en bidragende årsak til at jeg har valgt vekk fysikken nå - det blir for slitsomt å forstå det fysiske bedre enn alle andre i lengden, for man ender opp med å kjempe mot vindmøller når man utfordrer folk som har fastlåste synspunkter på energi, medisin og virkeligheten. Hvis man aksepterer at korrelasjon under de rette forholdene medfører kausalitet blir det vrient å se på universet som noe annet enn nødvendig brutalt. Det i seg selv er ikke så ille, men å se at andres virkelighetsoppfatninger er laget av skjørt glass er en konstant påminnelse om at jeg på ingen måte står på mer trygg grunn. Påbegynte universitetsutdannelser har aldri gitt visshet.

Jeg vet ikke helt hvor glad jeg er for denne transformasjonen. Religionsskepsisen min vokser også i dette miljøet fordi det er så utelukkende fokusert på den observerbare virkeligheten, enda jeg oppriktig setter pris på religionens innblikk i menneskenes angst og forvirring. At så mye vakkert og poetisk kan bringes fram fra ting jeg ikke tror på! Jeg vil ikke bli en sint, konfrontasjonsklar ateist som nyter skinnhelligheten mer enn diskursen, men allikevel så tar jeg meg i den voksende arrogansen. Jeg synes humaniora er spennende og innsiktsfulle fag som gir perspektiver på menneskesinnet rene realfag ikke klarer, men fremdeles ruller jeg med øynene over folk som vil studere ting med tvilsomt jobbmarked. Er dette fordi jeg synes ligningene er vakre og jeg lar meg imponere at jeg får mentale glefs mot alt det andre? Jeg synes det føles ut som en slags bitterhet over alle disiplinene jeg ikke kan mestre fordi jeg ikke lenger har det mest essensielle å tilby i tillegg til potensial: dedikasjon.

Det er så mye frustrerende dualitet man roter seg inn i voksenlivet: Mennesker er både givende og inspirerende, men de er også det som bringer frem uønskede sider ved meg selv, ting vris til konfrontasjoner og følelser som jeg ikke vil ha, men kjenner alt for godt. Du kan ikke leve uten dem, verken praktisk eller teoretisk og du blir brent av dem enten du holder deg vekk eller forblir involvert. I andre mennesker ser man deler av seg selv som ellers gjemmer seg ute av syne og du skal ha grått mange tårer før det føles naturlig, men det er ikke mye annet å gjøre enn å slakte kua, vaske armene og stirre videre inn i tunnellen.

Inntil neste gang,
det finnes ingen bekymringer som ikke har møtende frontlys.

Er du tørst?

Det er en del ting det er vrient å skrive uten å virke bitter og jeg klarer ikke helt å bestemme meg for om jeg burde pakke dette inn i humor eller ikke. Vi gjør et forsøk og ser hvordan det går, antar jeg.

Av og til kan jeg drikke en halv liter vann uten å egentlig kjenne at det hjelper på tørsten. Det skal jo være vann, ikke sant, det som alltid fikser tørsthet, det man drømmer om når gribbene sirkler rundt over en i ørkenen, det skal ikke være en klar væske som ikke gjør noe annet enn å få meg til pisse oftere, like klart som da det kom inn. Den eneste forskjellen er at det tar med seg litt av kroppsvarmen. Og det er ikke som om brus eller sportsdrikker eller alkohol eller saft hjelper noe, jeg blir til slutt sittende der med full blære og et enda større behov for å drikke et glass med iskaldt vann som kanskje minner litt om idéen jeg brenner inne med.

“jeg skal ta opp noen fag fra videregående så jeg kan bli vetrinær - har mange bra historier fra ferskvaredisken - begynner å få bra biceps nå - sommeren blir fett! festivaler! - jeg gleder meg til å få barn”

Alle har hørt det tusen ganger: Hva som gir mening er opp til enkeltmennesket og “av og til tar det litt tid å finne ut hva man vil gjøre med livet sitt”. Det er sant innenfor et lite spekter, for det forventes at vi finner et yrke som finnes som gir oss glede mellom alle variasjonene. Det forventes at vi finner kjærlighet, enten det er til gutter eller jenter eller egen bankkonto. Akkurat hva som gjør oss lykkelige er ganske så uviktig, bare vi gjør et forsøk! Alt er lov innfor selvrealiseringens rammer unntatt å ikke ville noe overhode.

“nei, herregud, forholdet vårt er komplisert - ikea var utsolgt for hagemøbler - du trenger en god salat til pai, la meg hjelpe til - jeg var trøtt, takk gud for solbriller - de har ikke så mange gode spillere på banen denne sesongen”

Den distinkte følelsen av å være fanget på spøkelsestoget på et middelmådig tivoli kommer krypende gjennom hele puberteten til den blir ganske så kvelende. Det er som å sitte i vognen foran et forventningsfullt publikum som forventer at du skal gispe, skrike og hale ut resten av følelsesregisteret ettersom plastmonstre hopper frem akkompagnert av lydeffekter som ikke gir seg før du har vist en respons.

“jeg blir så opprørt over det som skjer der nede - hvis vi skal få en bærekraftig utvikling er det klart vi må gjøre tiltak - skal svømme på Mauritsius - skal sette opp noen lettvegger, så blir det et fint arbeidsrom”

Slitsomt som det er klarer jeg ikke riktig å peke ut når jeg gikk fra å håpe at vannglasset skulle slukke tørsten, til å være sint, til å avfinne meg med at jeg ikke riktig kommer til å bli fornøyd, langt mindre brenne for noe helhjertet. Hva vet jeg, kanskje det er slik de fleste andre fungerer også? Vi burde egentlig være sinte, men hvem andre enn oss selv har vi å klandre - for jeg vet med meg selv at jeg sprer løgnen om fullendt glede og engasjement like mye som alle andre, jeg vet at hvis det finnes et formål å finne så er jeg mer enn bemidlet nok til å lete.

“fylla var dritbra - studier er sikkelig spennende, føler jeg lærer mye - skal ta og reise et år, kanskje hjelpe de fattige - konserten blir dritbra - jeg synes boka karakteriserer mellommenneskelige forhold på en unik måte”

Kanskje det er et spørsmål om dårlig fantasi. Problemet er jo at jeg ikke klarer å finne ut hva jeg heller vil enn det jeg gjør akkurat nå og det er ikke nødvendigvis ensbetydende med at det ikke finnes noe jeg vil. Av og til drømmer jeg om glitrende støv i verdensrommet, men det blir ikke annet enn snirklete ord som ikke tåler dagslys.

Det er grenser for hvor lenge jeg kan fungere kun på biologiens premisser, i alle fall så lenge løgnen om selvrealisering hvisker meg i øret. Å konstatere at “noe må gjøres” er selvbedrag - jeg vet ikke hva som kan gjøres, om noe - og å skrive at man har tenkt å gjøre noe i et forsøk på å bryte opp følelsen av stagnasjon blir å øke fallhøyden ytterligere. Hvorfor lar ikke folk seg knekke? Jeg har ingen svar; Jeg har ingen løsninger. I mellomtiden tar jeg meg et glass med vann til.

Eier du mer enn ti kvadratmeter?

Jeg kunne ikke telt mennesker om jeg hadde prøvd. Jeg hører barn skrike. Jeg ser tversnitt av tusen andre menneskers liv. Jeg spiser softis til frokost. Jeg ser sollyset igjen. Jeg har vært her tre ganger den siste uken. Jeg flytter på et halvt tonn med treplater. Jeg kjører bil vekk. Jeg skal ikke tilbake til IKEA på en stund.

Klikk, klapp, dunk dunk. Klipp, klapp dunk dunk. Hvilken deilig repetisjon det er å legge laminat. Av og til går det galt og noe brekker eller en finger blør. Helt greit. Reiret mitt blir penere.

En dag vil jeg være død, redusert til aske og ingenting vil mer registreres av sinnet mitt, men inntil da har jeg mellombrunt gulv, lakkbehandlet finish. Mer mening finner jeg ikke, hvorfor lete?

Earth day 2009

På lørdag, fra 19.30 til 20.30 vil jeg anbefale alle å skru på lysene på full guffe, fyr opp ovnene og spill musikk. Hvorfor? Fordi det er Earth hour 2009 og det betyr visst at vi oppfordres slukke alle lysene for å... øke bevisstheten rundt global oppvarming.

Dette er et fullstendig meningsløst forslag, spesielt siden lite av energibruken går til belysning. Tanken om å "gjøre noe kollektivt" som har ingen praktisk effekt utover å gi enkeltpersonen en følelse at de gjør noe med globale problemer, før de går tilbake til sitt vanlige liv etter å ha fått gjenreist tillit til at politikerne gjør noe med alt det skumle som foregår med klimagasser og lumske utslipp.

Det bidrar ikke til økt opplysning. Alle vet hva global oppvarming er nå - i alle fall den versjonen mediene propagerer, og fortsetter å opphausse med dette. Det hjelper ikke på problemene. Dette har ingen praktisk effekt på problemene heller, særlig fordi vi i en forholdsvis stor grad baserer oss på fornybar energi til sluttbrukerstrøm i Norge.

Så bli med meg og bad rommene i vakkert, oscillerende lys på 50hz! La hver minste pore bli bestrålet av energirike fotoner! Og vis, med denne symbolhandlingen, at du innser at du ikke løser problemer med symbolsk tull, du blir ikke klokere, du blir ikke flinkere. Du blir bare en spillebrikke for noen som er smartere enn deg selv.

Venstrevridd?

Da jeg våknet i dag angrep katten hånden min og slik at jeg fikk et kutt i den ene fingeren på venstrehånden. Mens jeg sto i dusjen oppdaget jeg at jeg nå brukte høyerehånden for sjamponering, justering av termostat og hele den regla... Noe som føltes veldig rart, for jeg bruker vanligvis venstre.

Det slår meg at jeg gjør mange ting med venstrehånden som man vanligvis bruker 'hovedhånda' til: Jeg bruker like gjerne datamus med venstre, spiser med bestikket som venstrehendte gjør og når alt kommer til alt så skriver jeg greit med venstrehånden hvis jeg må. Ikke bra, men helt ok i forhold til at jeg aldri gjør det.

Jeg føler meg så forvirret... Liker jeg å bruke høyrehånden eller venstrehånden? Er jeg bare 'nysgjerrig' på alternative hender? Hjelp!

Vent, faen, jeg ser jo at jeg har kalt folk som bruker venstrehånd venstrehendte her. Beklager, det skulle stå keivhendt, eller FEILhendt - det er ikke uten grunn at det heter sinister hand.

Personlig planlegger

Den undertrykkede etymologien

Som mange andre er du sikkert nå og da fanget av omstendighetene, ventende på en flyplass eller ipåvente av at legen skal finne ut hvor det utslettet kommer fra, med intet annet alternativ enn å lese en avis eller et blad fra perm til perm. Vanligvis filtrerer man ut de kjedelige tingene som sportsseksjonen, hjernedøde anmeldelere eller hele innholdet i VG, men under disse omstendighetene tvinges man nesten til å lese hver minste lille setning i håp om å tyne noe ut av den: Ikke riktig underholdning, men snarere en distraksjon for å ikke konfronteres med sitt eget indre liv. Det er ikke derfor du gjør det, sier du? Glem det jeg sa.

Det er i disse øyeblikkene man leser språkspalter hvor en eller annen entusiast har fått frie tøyler til å fortelle om hvordan verbet "nyse" egentlig kommer fra en gresk gudinne νισεκκ som hadde en stor nese som dermed førte til assosiasjonen til snørr og som senere ble overført til nys fordi det fantes visse verbforskjeller mellom gresk og latin når den teologiske arven ble overført i 29 e.kr.

Og mens dette selvsagt i utgangspunktet kun kan virke som ren intellektuell masturbasjon på linje med teoretisk matematikk og blogging, så er realiteten en helt annen. For gjennom språket kan man definere og gjennom definisjoner kan overmakten herske!

Her følger noen åpenbaringer på det området som sylfest ikke vil at du skal vite:
Visste du at hjernen, jæren og gjæren alle har utgangspunkt i den samme historien? Det hele kommer fra en by i det som nå er Rogaland, hvor et himmelobjekt krasjet en gang for noen tusen år siden. Inne i meteoren lå det en soppbasert organisme som til forveksling ligner på gjær, men som til syvende og sist gjorde hele landsbyen til slaver ved å ta over nettopp hjernen deres. I et brutalt slag ble alle de infiserte gjærhjernene fra Jæren myrdet i et gigantisk bål, enda organismen stort sett var fredfylt så lenge den fikk litt sukker i ny og ne. Kraniene til de infiserte hadde blitt viskøse og myke - når de ble brent på bålet kom det en liflig lukt og mennene som frigjorde Jæren spiste alt de maktet. Sjelene deres ble i dette øyeblikket frarøvet dem, og de vandrer derfor jorden som vandøde, men samtidig svært dyktige, bakere. De har i det siste gått over til å bake økologisk og glutenfritt. Fedon er en av dem.

Det er mange som forresten har ment at det er underlig at ærlighet ikke har en mer fantasifull negasjon enn "uærlighet". Et såpass fundamentalt begrep burde da ha sin egen negasjon? Varme er ikke ukaldt og morsomt er ikke ukjedelig! Realiteten er egentlig at kjærlighet var negasjonen - hvis man var uærlig ble det sagt at man var kjærlig. Med tiden ble det oppdaget at det å lyve til folk gjerne var en positiv ting, det er sånn man kommer seg gjennom dagene og en venn som forteller deg sin ærlige mening er en uvenn, eller en fiende om du vil... Viste du kjærlighet til noen løy du for dem, du bedro dem og du unnvek hver minste konfrontasjon.

Og den definisjonen har ikke endret seg stort - selv om vi gjerne glemmer opprinnelsen, fra dag til dag, mens vi tilgir våre syndere. Ut av kjærlighet.

Æ KAIN BAKEEEE (2)

Da var det offisielt. Folk er villige til å selge sin førstefødte for å spise et par brødskiver av brødet mitt. Jeg har endelig funnet det jeg er flink til.

Æ KAIN BAKEEEE

Og folk tror at jeg ikke duger til noe som helst. Pøh, sjælforsynt med brød, bitches.

Hvafornoe sa de?

Å kalle kunden horekunde er greit, men kvinnen skal selvsagt være en 'prostituert kvinne'. Hehehe, sikkert ingen prostituerte som blir støtt av betegnelsen horekunde heller.

River running free, you know how I feel

Over anlegget varsler sjåføren at dette er et snustopp, hvis jeg ikke går av her kommer bussen til å ta meg med tilbake dit jeg kom. Med ett er det ikke lenger et vindu som skiller meg fra det regnvåte landskapet, husene og veien er ikke lenger kulisser jeg aldri kommer til å besøke og været er definitivt ikke lenger noe jeg betrakter fra utsiden. Bussen har knapt kjørt før øyebrynene mine er fuktige, små dråper dannes langs de små sorte hårene. Jeg ville kanskje, hadde dette vært andre omstendigheter, tatt på meg min hette av utmerket vannresistent vinyl og hastet videre mot målet mitt - men jeg bryr meg ikke lenger om litt vann.

For noen knappe hundre og noe millioner år siden fantes det ikke liv på land, alle våre forfedre fløt, svømte eller kravlet dypt under overflaten hinsides forståelse om at det fantes noe annet, helt til en eller annen skapning, velsignet med de riktige egenskaper og det riktige stedet begynte å kravle opp og vekk. Synet kan neppe ha vært spesielt imponerende da det skjedde, men for en art som liker å gjøre seg avhengige av elementene er det et potent bilde. Fremdeles blir vi født fra vann, fremdeles er vi avhengige av det. Mens vi kanskje ikke lenger er redde for flo og fjære, tørke og storm gjenskaper vi havet gang på gang, dets essens låst fast i en ørliten dråpe i alle tings senter. Ta noe så enkelt som biltrafikk: En enkelt bil minner lite om det klare blå eller det dype mørke, men med en gang kjernene samles blir essensen tydelig, trafikken flyter, trafikklysene virker som sluser, småveier som elver og motorveier som kanaler - for en som forsøker å forstå trafikk kan like gjerne forsøke å forstå vann, for de to er ene og det samme når sansenes forvirring rives vekk.

Husene her bærer preg av nærheten til sjøen, malingen er ofte slitt og de få trærne som er spredt langs veien synes kuet av vindene som blåser inn året rundt. Naturen er grei å ha med å gjøre sånt sett, den gir deg ingen løfter om noe annet enn urettferdighet og kaos når du ser på den. Trærne var simpelthen uheldige når frøene deres landet akkurat her, mer utsatt for naturens mektige side enn sine søsken på grønne sletter langt herifra, også dette avgjort av naturens tilfeldighet, men det kunne vært verre, frøene kunne vært kastet til sjøs eller aldri landet, svevd rundt til de gikk i oppløsning. Min tragedie er at mens jeg kan se og til dels forstå tilfeldigheten, kan jeg ikke akseptere den slik trærne eller fiskene kan - for jeg kan ikke unngå å tilskrive tingene abstrakte moralske vurderinger om riktig og galt, rettferdig og urettferdig og jeg ender alltid opp med å debattere med en motstander som ikke gir meg annet svar enn hylende vind og dempede bølger mot stranden.

Vanlige spillregler sier at jeg vinner når motstanderen ikke deltar. Jeg tror ikke det er sant lenger.

Det tok ikke lange tiden fra vi begynte å mestre havets kaos - fra land, vel og merke - til vi begynte å gi oss i kast med nye hav, denne gangen skapt av oss mennesker så vi for alltid skulle ha noe å boltre oss med. Og økonomien svikter oss ikke, den gir oss den samme euforiske rusen av maktesløshet hvor ingen kan forutsi annet enn de store linjene og selv de forsvinner inn i natten hvis man forsøker å se for langt frem, endelig kan vi igjen bygges og knuses av et kaotisk system uten vilje eller nåde, for det er dette vi er skapt av og vi vil aldri føle oss så hjemme som når vi ikke har kontroll. Pandemier, kriger, politikk og følelser, alt flyter og gjentar seg, brutale sykluser like kalde og forutsigbare som flo og fjære, kaos like rasende som bølgespruten - og på begge måter like utenfor vår kontroll.

Jeg går midt i veien idet en liten bil kommer meg i møte. Jeg går til siden, stiller meg med føttene i regnet som renner i veikanten mens jeg venter på at den skal passere. Ting går saktere når det er færre av dem, synes det, og med bare bilen og meg i bevegelse står den nesten stille. Sakte kjører den forbi mens barna i baksetet ser ut på meg gjennom glatt glass og runde vanndråper. Da jeg var liten synes jeg alltid det å kjøre bil minte meg om å være under vann, alt utenfor blir så stille med en gang man lukker vinduet og forestiller seg at det man ser er verden slik den kunne ha vært hvis vi ikke hadde tatt steget ut av havet. En banal fantasi, selvsagt, for vi kan ikke superposisjonere vår egen sivilisasjon ned i havet og anta at det minner noe om det vi hadde blitt til hvis vi aldri hadde forlatt den nådesløse og kontinentomfavnende livmoren, men like fullt et bilde som får de kjedelige bilturene til å gå mye fortere som barn. I voksen alder har det vært et bilde som var mer skremmende, jeg kunne se for meg menneskene der ute som kjente det durende trykket og gispet etter luft når lungene uungåelig ble fylt med iskald væske. Å kjøre langs stille bystrøk ble gjennom fantasiens linse en studie i hva som ville skje den dagen havet bestemte seg for å ta tilbake sine barn. Men - jeg er ikke rett for vannet lenger.

Jeg har forlatt veien nå og følger det som må være en strandsti - skjønt, ingen ville finne på å bade på denne årstiden, så den har stått ubrukt en stund. Trærne slipper igjennom litt lys, men det er overraskende mørkt. Jeg følger et rustent gjerde som her og der er støttet opp av steinvarder, følger det ned til mitt endelige mål. Vannet slår inn mot sanden og skaper en lyd som alle sinn klarer å kjenne igjen, lyden av rolig sjø - trygghet. En stund står jeg og puster, venter på at roen skal bli fullkommen. Jeg ser ikke spesielt langt utover havet, tåken har frarøvet meg sikten til fastlandet på andre siden. Det er ikke viktig, jeg skal ikke dit og jeg vet jo uansett at det er der. Mot øst venter det evige, der havnebassenget leder ut til mil på mil med hav som dekker over to tredjedeler av jordoverflaten. Var det her vi kravlet opp en gang for lenge siden? Det er umulig å si, men jeg sier til meg selv at det like gjerne kunne vært her som noen andre steder, en vurdering jeg drister meg til å være enig i selv uten biologiutdannelse.

Plutselig ligger de siste eiendelene mine utover stranden. Musikkspiller, lommebok, mobiltelefon, sko, sokker, bukser, belte, underbukser, skjorte, jakke. Mest av disse tingene kommer jeg til å savne musikken, for alt det andre er bare krav samspillet stiller til meg, men det spiller ingen stor rolle for meg nå. Rent teknisk tåler ikke avspilleren vann og i beste fall ville lydbildet blitt grøtete under vann, men det er jo alltid visse forandringer som følger med slike beslutninger, det er derfor vi tar dem, minner jeg meg selv på. Jeg tar de første stegene ut i vannet og det kjennes overraskende varmt ut. Fullstendig naken, med vann til livet ser jeg innover land. At det å forlate noen trær skulle være så latterlig vanskelig! Lettere gjøres det ikke av at de ser så stakkarslige ut, nedbrutt av stedet de slo rot.

Jeg tar et siste pust i fuktig luft og glir under vannet. Det føles godt å være tilbake. En krafselyd fra en eller annen krabbe kjennes underlig nær gjennom alt vannet, men ellers er det ikke noe annet å høre enn det pressende trykket mot trommehinnene mine. Jeg er ikke redd vannet lenger, tenker jeg, og svømmer mot dypere vann.

Put on your noseguard!

Så står jeg her igjen - med et halvsløvt semester bak meg og en haug eksamener foran meg, med mye pensum som skal læres på forholdsvis kort tid. Noen knekker under presset.




Men de har ikke Rock Lobster på repeat mens de jobber.

Flukt

Er det noe de kristne gjerne er lei av, så er det at folk trekker fram biter av det gamle testamentet for å rettferdiggjøre sin religionsforakt. Godbiter om slaveri, kvinnesyn og Guds aldeles grusomme straffer for små overtramp synes fjernt fra den forsonende Gud vi kjenner fra Det nye testamentet. En evig skapning som leker med dukkene sine, plutselige humørsvingninger med evigheter som øyeblikk. Tanken har gyldighet også for ikke-religiøse, vi er alle underlagt en større, kollektiv organisme som med eller uten noen form for bevissthet straffer og belønner etter eget lynne. “Vi er alle Gud” - og finansmarkedet, politikken og kulturen er fasetter av den samme slitte, skitne steinen i evig forandring.

Små forandringer i det ene aspektet gir konsekvenser i det andre, selvforsterkende prosesser enkeltpersoner kan sette i gang, men ikke forsvare seg mot. Det som slår meg mest hver gang jeg tar et tilbakeblikk for å observere min egen situasjon og alle de andres situasjoner er at de i høyeste grad styres av tilfeldigheter. Dyktighet og vilje kan brukes til å kjempe mot de umiddelbare angrepene fra tilfeldighetskulpen, skjerme oss mot ringvirkningene, men mot det indirekte er vi forsvarsløse. Menneskene vi møter, menneskene vi ikke møter, alle de små tingene som avgjør om ting faller på plass eller ikke gjør det, voldsomme ulykker og epidemier, det beror på andres avgjørelser og ren flaks, i et kaotisk system hvor det er uklart hvorfor ting ender opp med å skje. Litteratur og film lærer oss opp til å tro at det finnes smarte sammenhenger, meningsfylte avslutninger og at reisen dit er den reisen som er nødvendig for det riktige utfallet. Ikke det at ting ikke går til helvete, det gjør det gjerne - for hvem elsker ikke en tragedie? - men det har en hensikt, det gir mening innenfor mediets kontekst. Hadde en hvilkensomhelst forfatter gjort det Gud gjør med Maurtuen hadde han blitt kritisert for den ikke-eksisterende handlingen, meningen og de platte karakterene.

Men Guds veier er uransakelige og med det putter vi hodet ned i sanden igjen. Det finnes ingen flukt fra dette.

Touching from a distance

Nøkkelhullet er en evig kilde til underholdning for meg. Det gir meg muligheten til å se et tverrsnitt av befolkningen som til enhver tid sitter foran PC-en og søker på en middels kjent norsk søkemotor, med en såpass liten mengde folk at det blir lett å kjenne igjen enkeltpersoner som rafinerer og perfeksjonerer søkene sine etter porno med hårete latviske jenter. På et vis er det nesten poetisk, der noen sitter og søker etter angstbehandling, andre om graviditet og andre igjen etter høyst tvilsom porno, de menneskeligste og innerste behov blottlagt gjennom det folk antar er anonyme spørringer til en nettside som verken dømmer eller vurderer, kun leverer.

Men jeg dømmer.

Her er noen av de beste søkene fra kveldens titting.

JENTEFITTE

I tilfelle det skulle være noen tvil om fyren var ute etter guttefitte og dermed var homo så har han skrevet det med store bokstaver og lagt til jente- som prefiks. Alt blir mer feminint hvis man putter jente foran. Jentepupp!

truse plast

En truse av plast? Det finnes spennende fakta om klær jeg ikke vil vite.

Akupunktur nåler i rompa
kan akupunktør finne sykdommer

Her er det noen som har oppdaget akupunktøren kanskje har løyet litt i forhold til både egne evner og nødvendigheten av visse inngrep. Hvis du leser her: Nålene skal ikke være laget av kjøtt og være varme. Løp!

bot for en kasse øl

Fyllesjuke.

hvor lenge sover en katt

Til den ikke er trøtt lenger. Duh.

jesus, alder

Ca 2000.

du veit

Jeg veit.

SØKNADSKRITERIER TIL HØYSKOLER

ET KRITERIE ER AT MAN KAN SKRU AV CAPS LOCK OG DERMED IKKE FREMSTÅ SOM EN SOM LEVER PRIMÆRT PÅ EN DIETT AV LØSEMIDLER OG LIM

gravid ved amming

Rekkefølgen er nok omvendt, ingen har blitt unnfanget med (mors)melk.

overlevende spiser menneskekjøtt

Innvielsesritualene på Gløshaugen blir hardere og hardere for hvert år som går.

fucking in the dark

Dette må være jævlig billig porno å lage.

varmekabel rett på isopor

Dette er kvasir som snakker til deg: Huset ditt kommer til å brenne ned.

forelsket+psykolog

Å bli forelsket er grunn til å oppsøke psykolog. Endelig noen som har forstått det.

oppskrifter+jødekaker

Og så på datoen for krystallnatten da.

bipolar lidelse og narko

Er en fantastisk idé!

o herlige stund uten lik

Noen har, etter mange skuffelser, lagt lista lavt.

besto ikke praksis jesus

Det var jo kjipt for ham at han ikke ble snekker, men han fant nå andre ting å pusle med og kompetansen ble jo ikke bortkastet - han ble tross alt spikret til korset. (www.instantrimshot.com)

shemale sextelefon
sextelefon med transe

Tror faktisk ikke folk i sextelefoner kler seg opp for anledningen.

knulle kåte bestemødre

Hvis du finner dem, så kjør på.

hva betyr smiley på flørt

Hvis noen skriver smilefjes til deg, vil de gifte deg. Det er sånn reglene er.

gjennomsnittlig levealder spania

Noen som prøver å legge statistisk grunnlag for FrP-pensjonen?

overleve med gravid kvinne

Gravide homo sapiens sapiens spiser partneren for å øke kroppsmassen under svangerskapet. Overlevelse er umulig.

hvem passer fisken best sammen med

Er det deg eller Leif-Ronny som fisken elsker? Det er et vanskelig spørsmål. Du er et trygt alternativ, snill og hyggelig, men Leif-Ronny er tøff og litt skummel. Kanskje vil fisken til slutt velge det riktige, men dere kommer til å bli distansert fra hverandre fordi dere i bunn og grunn aldri blir tilfredsstilt i et forhold som har vært så preget av drama.

hvordan bli din egen beste venn

Beste impliserer kun at det er den beste av en gruppe, ikke at det er en spesielt god venn det er snakk om. Dermed - sørg for at du ikke har noen andre venner, så er kriteriet oppfylt. Men det er kanskje der du er allerede, hvis du sitter og søker på dette klokka ett på en lørdagskveld...

Noen godbiter fra firmasøk:

hvordan ser stamtavlen til en ilder ut?

Ildere vokser ut av et mørkt hull i jordens kjerne, hvor bakken blør og en dyp rumling driver vanlige mennesker gale - de er evige dyr som blir gjenfødt hver gang stjerner blusser opp og de kan se sjelene våre.

naken mann

Mange bedrifter kan fikse dette.

Enkelte søk gir mest mening sett i sammenheng:

gynekolog østensjø pris (Finnes det et greit alternativ i nærheten?)
gynekolog pris oslo (Er prisene bedre i Oslo?)
blødning og smerter i skjeden (Pokker, det var dyrt. Kanskje Internett kan fortelle meg at dette er fullstendig ufarlig?)
gynekolog oslo (Åfaenfaenfaen, får drite i prisen)
legevakt oslo (Videre eskalering av symptomer?)

avslutte et forhold
utroskap
betydningen av ordet tilgi

har katten feber?
antibiotika til katten
katten har rennende øyne

tRYGDERETT OMOSKOLOREING
omskolering av travhest (Er disse to relatert? De kom rett etter hverandre. Noen der ute har misforstått trygdesystemet og en skuffet hest kommer til å bli sendt til limfabrikken)

Hva er mennesker? De er underholdning.