Jeg har et mareritt jeg føler for å dele med verden. I marerittet ender jeg, på en eller annen uspesifisert måte opp med å dø, hvorpå jeg oppdager at det finnes et liv etter døden. Hukommelsen kommer tilbake til meg og jeg husker, i knivskarpe detaljer slik bare et overnaturlig vesen, forfattet på sort/hvitt kan. Det jeg husker er selvsagt livet som nettopp er avsluttet, men også alle mine tidligere liv. Og det tar ikke spesielt lang tid før jeg skjønner at jeg jobber meg gjennom livet til alle skapninger som har hatt et kvanta av bevissthet, uten å ane det. Mellom hvert liv får jeg en kort stund til å reflektere over alt jeg vet, nok tid til at panikken griper meg når jeg innser hvor mange ganger dette har skjedd, før jeg nok en gang reinkarneres og spyttes ut av en blodig livmor, kravler ut av et gulnet egg eller noe enda mer grusomt. Gjentagelsen er evig og universet synes bare å eksistere for å straffe dets eneste beboer - meg!

Gleden over å leve evig blir druknet i angsten om at man lever et nullsum-spill på lang sikt. En konflikt som forløses i ett liv vil tapes i et annet. Torturisten og offeret er den samme. Og mens lyset i tunnelen snurper seg inn etter nok en eksistens, har jeg en følelse av at dette er selvvalgt.

Og så drømmer jeg at det stikker avispapir ut mellom listene i leiligheten, som fremdeles etterlater seg små fiber når jeg river dem vekk. Jeg gnir en ren serviett mot en ren vegg, og begge blir stenket i gammelt blod.