Imposter syndrome

I høst har det vært mye som skjedde. Så mye at jeg rent glemte fristen for å melde meg av eksamen på NTNU (15. November) og derfor måtte jeg i dag rusle til Nidarøhallen for å ikke ta en eksamen. Det er ikke det at jeg faktisk må i den forstand at jeg tvinges siden emnet var et valgfag utover det jeg trenger, men det var for meg litt uklart hva som var korrekt prosedyre. Litt kjapp søking på nett tilsa at jeg kunne miste studieretten (!), og mens dette neppe skjer i praksis er det like greit å ikke gi skjebnen flere muligheter til å kjøre livet mitt i grøfta enn jeg allerede gir den på dagsbasis.

Når jeg kom på eksamen viste den seg allikevel å være såpass lett at jeg fint kunne gjort det greit, hadde jeg bare prioritert å lage notatark fremfor å lese i andre fag. Nuvel. Noe godt kom allikevel ut av det: Jeg fikk gleden av å gjennomføre eksamenssituasjonen uten faktisk eksamen. Hvorfor er det interessant? Jeg har jo tross alt hatt noe sånt som 25 eksamener fra før i samme situasjon.

Jo, å gå inn gjennom folkemengden i Nidarøhallen og formelig kjenne angsten rundt meg uten å ha en ting å være stressa for er spesielt. Å gå der uten å ha en modell eller en metode, ja for ikke å snakke om ti metoder, ga meg en pussig følelse av å være en inntrenger i forkledning. Det går bra, jeg bare later som om jeg skal ha eksamen - se stressa ut! Da jeg endelig kom til selve eksamen begynte jeg å reflektere mer over dette, i mangel på noe bedre å gjøre. NTNU krever nemlig at man sitter i en time før man leverer blankt for å ikke forstyrre de andre kandidatene, eller reflektere over sin egen rolige håpløshet relativ til alle de flinke, stressede menneskene rundt seg, en regel jeg synes er helt ålreit.

Det pussige er at rent fysisk så hadde det ikke vært lett å vite om jeg hadde lest. Rent fysisk er det ekstremt liten forskjell mellom en kandidat som sitter der og venter på å få eksamen utdelt fordi han vil levere en god besvarelse og en som ikke kommer til å gjøre det, fordi han ikke har lest/gjort nok. De vil begge ha sittet foran PC-en og bøkene i noen dager, ja, gjerne de samme bøkene og nettsidene, men den indre prosessen er annerledes. En prosess som er vanskelig å kvantifisere, men vi kan bare se sporene av dem som økt elektrisk aktivitet i hjernen med komplisert utstyr, kun gnistene som spretter her og der mens det virkelig fantastiske er skjult for omverdenen. En prosess hvor konsepter overføres via blekkprikker på ark og fotoner i en skjerm - abstrakte tanker og ideer flyter gjennom døde, bevissthetsløse medier og inn i sinnene våre. Alt vi trenger å gjøre er å se på symbolene og tyde dem, så plantes tankene inn i hjernen vår og plutselig forstår vi væskers bevegelse, lineære operatorer og døde hærføreres strategier.

Det er i sånne øyeblikk hvor jeg blir redd for hva mennesker representerer - noe løsrevet fra den fysiske virkeligheten. Kroppene våre er fysiske. Tankene våre er avhengige av det fysiske. Men allikevel oppnår vi en kompleksitet som kanskje kan kalles bevissthet, en kompleksitet vi sprer til alt vi rører. Der det for noen hundre år siden kun var gress, jord og stein eksisterer det nå kompliserte bygninger med tusenvis av forskjellige materialer, datamaskiner som gjør tusenvis av beregninger i sekundet, nye økosystemer og trådløse signaler som bærer uendelige mengder ideer, hendelser og ren data helt uten å flytte et gram masse.


I sånne øyeblikk er ikke godt å si om bevisstheten eksisterer eller om "jeg"-et simpelthen er en metafor evolusjonen har funnet det hensiktsmessig å bruke for å fatte bedre beslutninger for en stadig mer komplisert system - en organisme, om du vil (Den greske opprinnelsen ὀργανισμός kan wikipedia fortelle meg at kan bety verktøy, noe som er passende(1) ). Jeg gjør jo de tingene jeg gjør etter et ganske tydelig mønster som, selv om perfekt forståelse enda unnviker fagfolkene, er ganske forutsigbart. Behov fører til handling, som gjerne på et vis fører til et nytt behov eller ønske, fundert i den fysiske virkeligheten.


Hva nå enn jeg er - så synes jeg verden er ganske fantastisk. Jeg vil prøve å forstå, selv om det definitivt er en del begrensninger som gjør det umulig å bevise enkelte ting, umulig å fatte og umulig å leve lenge nok til å forstå alt. Det er greit. Litt motstand har jeg bare godt av.


(1) Takket være en del år med matematikk og fysikk kan jeg nå lese (ikke forstå!) gresk og forstå noenlunde hvordan det uttales. Snakk om osmose.